mandag 11. april 2011

Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg slutter å blogge.

Det var en gang...

Det var en gang en jente som reiste til Sula for å lære seg hvordan å te seg som diakon.

Hun forlot sitt hjem, sine venner, skole og det hektiske liv i tigerstaden, for å dra på et fire uker langt eventyr på et ukjent og fremmed sted i det langstrakte landet, Norge. På retreat. Finne seg selv, skulle hun. Hun møtte mange utfordringer og kjente på hvordan det var å leve på et lite tettsted ulikt alt annet hun tidligere hadde opplevd. Etterhvert lærte hun folket der å kjenne, og begynte å bli vant til dette uvante. Tilværelsen ble faktisk bedre enn ventet. Og jobben som diakon ble spennende. Men en dag måtte eventyret ta slutt...

Jeg har altså ankommet hovedstaden. Nei, reisen tok ikke halvannet døgn, sånn siden jeg ikke skriver før nå. Jeg landet på Gardermoen 14.10 i går. Og Gud så det var godt.

Slik så det ut da jeg dro fra Vigra:
Og slik så Oslo ut:
Jeg må ærlig innrømme at jeg ble fryktelig glad i hjertet da jeg så byen min. Men skal heller ikke legge skjul på at det var litt trist å reise fra Sula, fjellene og havet. Merkelig at man kan bli så vant til et liv, og knyttet til et sted bare etter 4 uker. Men Oslo ligger definitivt mitt hjertet nærmest.

Endelig fikk støvlene sol igjen. De har fått nok snø for en stund, tenker jeg.
Her i Oslo er det varmt. Byen har våknet fra vinterdvalen. Og jeg er tilbake. For en glede! Allværsjakka er gjemt bort, og skinnjakka er fremme. Det gode byliv.




Men nå er det vel på tide for meg å ta farvel. Farvel til Sula-eventyret og farvel til bloggen. Oslo livet med venner, kaféer, folksomme gater, fulle trikker, parkliv, loppis, neglelakk og kongen venter! Takk til alle som har lest, og takk til meg som har skrevet slik en fin en blogg. Jeg har kost meg veldig, både med livet på Sula, med kvitring og med nye ting gjort. Takk for meg!


XOXO, som man sier.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

lørdag 9. april 2011

Avreise.

Goodbye Sula!

Pakkelåta mi.

 

(Må ærlig innrømme at klærne fortsatt ligger på senga. Alt annet er mye gøyere.)

I morgen er dagen.

Nå pakker jeg. Klærne ligger brettet på senga, klare for å bli stappet ned i kofferten.
Sukk... 4 uker med Sula-liv pakkes ned.

Jeg driver også med å spise meg ut av kjøleskapet. Planen min er å få i meg så mye at jeg slipper å spise når jeg kommer til Oslo. Hvertfall for en uke. Det hadde vært fole bra(jeg har lært meg litt sunnmørsk).

fredag 8. april 2011

Hanna kvitrer.

I stad var det ei som vinket til meg fra bilen sin.

Hva har jeg gjort her på Sula?

Nå sitter jeg og skriver evalueringsrapport, og når jeg først skriver masse om hva jeg har gjort her på Sula, tenkte jeg at jeg kunne dele litt med dere trofaste følgere.

På tross av capsen som ikke ble med i praksis-hverdagen, har jeg hatt det fryktelig gøy her. Diakonen har tatt meg med på mye forskjellig, og jeg har gjort masse. Både ting innenfor og utenfor komfort-sonen min. Ungdom, som er komfort-sonen min, har jeg nesten ikke møtt.
Så jeg har vel egentlig vært utenfor hele tiden? Hurra for utfordringer.

Jeg har vært utrolig heldig her på Sula. Diakonen har en variert arbeidsuke, og jeg har kunne vært med på nesten alt. Sorggruppe for barn av psykisk syke foreldre og for foreldre som har mistet barn. Jeg har vært i sørgesamtale og i begravelse, og på hjemmebesøk til eldre, både med og uten diakonen. Sykehjemsbesøk, opplegg for psykisk utviklinghemmede, hvor jeg fikk synge for dem og snakke med dem. Jeg har laget forbønn, lest tekst, hatt ord for kvelden, møtt søte babyer på babysang og vært med på forskjellig trosopplæringsopplegg. STAS!
Jeg har lært masse, møtt masse flotte folk. Jeg kjenner jeg er gira på å jobbe i kirka, selv om jeg ser det er veldig utfordrende. Men det glemmer en når en vet hva en jobber for.
Amen.