Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg slutter å blogge.

Det var en gang...

Det var en gang en jente som reiste til Sula for å lære seg hvordan å te seg som diakon.

Hun forlot sitt hjem, sine venner, skole og det hektiske liv i tigerstaden, for å dra på et fire uker langt eventyr på et ukjent og fremmed sted i det langstrakte landet, Norge. På retreat. Finne seg selv, skulle hun. Hun møtte mange utfordringer og kjente på hvordan det var å leve på et lite tettsted ulikt alt annet hun tidligere hadde opplevd. Etterhvert lærte hun folket der å kjenne, og begynte å bli vant til dette uvante. Tilværelsen ble faktisk bedre enn ventet. Og jobben som diakon ble spennende. Men en dag måtte eventyret ta slutt...

Jeg har altså ankommet hovedstaden. Nei, reisen tok ikke halvannet døgn, sånn siden jeg ikke skriver før nå. Jeg landet på Gardermoen 14.10 i går. Og Gud så det var godt.

Slik så det ut da jeg dro fra Vigra:

Og slik så Oslo ut:

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble fryktelig glad i hjertet da jeg så byen min. Men skal heller ikke legge skjul på at det var litt trist å reise fra Sula, fjellene og havet. Merkelig at man kan bli så vant til et liv, og knyttet til et sted bare etter 4 uker. Men Oslo ligger definitivt mitt hjertet nærmest.

Endelig fikk støvlene sol igjen. De har fått nok snø for en stund, tenker jeg.
Her i Oslo er det varmt. Byen har våknet fra vinterdvalen. Og jeg er tilbake. For en glede! Allværsjakka er gjemt bort, og skinnjakka er fremme. Det gode byliv.

Men nå er det vel på tide for meg å ta farvel. Farvel til Sula-eventyret og farvel til bloggen. Oslo livet med venner, kaféer, folksomme gater, fulle trikker, parkliv, loppis, neglelakk og kongen venter! Takk til alle som har lest, og takk til meg som har skrevet slik en fin en blogg. Jeg har kost meg veldig, både med livet på Sula, med kvitring og med nye ting gjort. Takk for meg!

XOXO, som man sier.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.

Avreise.

Goodbye Sula!

Pakkelåta mi.

 

(Må ærlig innrømme at klærne fortsatt ligger på senga. Alt annet er mye gøyere.)

I morgen er dagen.

Nå pakker jeg. Klærne ligger brettet på senga, klare for å bli stappet ned i kofferten.

Sukk... 4 uker med Sula-liv pakkes ned.

Jeg driver også med å spise meg ut av kjøleskapet. Planen min er å få i meg så mye at jeg slipper å spise når jeg kommer til Oslo. Hvertfall for en uke. Det hadde vært fole bra(jeg har lært meg litt sunnmørsk).

Hanna kvitrer.

I stad var det ei som vinket til meg fra bilen sin.

Hva har jeg gjort her på Sula?

Nå sitter jeg og skriver evalueringsrapport, og når jeg først skriver masse om hva jeg har gjort her på Sula, tenkte jeg at jeg kunne dele litt med dere trofaste følgere.

På tross av capsen som ikke ble med i praksis-hverdagen, har jeg hatt det fryktelig gøy her. Diakonen har tatt meg med på mye forskjellig, og jeg har gjort masse. Både ting innenfor og utenfor komfort-sonen min. Ungdom, som er komfort-sonen min, har jeg nesten ikke møtt.

Så jeg har vel egentlig vært utenfor hele tiden? Hurra for utfordringer.

Jeg har vært utrolig heldig her på Sula. Diakonen har en variert arbeidsuke, og jeg har kunne vært med på nesten alt. Sorggruppe for barn av psykisk syke foreldre og for foreldre som har mistet barn. Jeg har vært i sørgesamtale og i begravelse, og på hjemmebesøk til eldre, både med og uten diakonen. Sykehjemsbesøk, opplegg for psykisk utviklinghemmede, hvor jeg fikk synge for dem og snakke med dem. Jeg har laget forbønn, lest tekst, hatt ord for kvelden, møtt søte babyer på babysang og vært med på forskjellig trosopplæringsopplegg. STAS!
Jeg har lært masse, møtt masse flotte folk. Jeg kjenner jeg er gira på å jobbe i kirka, selv om jeg ser det er veldig utfordrende. Men det glemmer en når en vet hva en jobber for.

Amen.

Hanna kvitrer.

I dag så jeg en mann sykle gjennom sentrum. Han hadde ganske lik sykkel som farfar, og da kjente jeg at jeg gleder meg til å se han i påska.

Hanna kvitrer.

Nå har jeg sagt farvel til Asbjørg-diakon. Super flott dame, som jeg virkelig kommer til å savne.

Kjenner at eventyret nærmer seg slutten.

Jeg har overnattingsbesøk. SLUMBER!

To jenter, ei fra Ski og ei fra Nicaragua, reiser rundt sammen med to andre for Kirkens Nødhjelp her i distriktet. I natt er de så heldige å få bo hos meg. De disser det grønne dolokket, og det synes jeg ikke noe særlig om. Men de er fryktelig hyggelige.
Det ble en kveld litt liknende dette:

Føles godt å ha noen i hus.

Jeg vet at...

Til ære for Maria som er så fryktelig flott og fin, og på grunn av at det var noen ting jeg glemte å skrive i innlegget om Sula, så kommer det nå et "jeg vet at.." innlegg.

Jeg vet at...
- på Sula har de fryktelig mange av disse:

Apenes skrekk, VET jeg at de heter. Jeg vet også at det er litt rart at det er så mange av dem her, men ingen andre steder. Eller hva vet vel egentlig jeg? Dette er jo det eneste stedet jeg har vært nord for Lillehammer. Det vet jeg såklart.

Jeg vet at...
- når de bygger ut hus her på Sula bryr de seg fryktelig lite om hvordan sluttresultatet ser ut. Det er faktisk litt skremmende hvor stygge noen av disse husene ser ut. Eier de ikke noe som helst slags estetisk sans her?

Jeg vet at...
- her på Sula liker de regn.

Jeg vet at...
- her på Sula har de en fryktelig fin interiør/nips butikk, som jeg først oppdaget i dag. Synd for meg som kunne gått der og sett på alle fine tingene, og blitt evig glad i alle disse ukene.

Jeg vet at...
- på Sula er det veldig mange hyggelige folk.

Jeg vet at...
- på lørdag reiser jeg HJEM! Det vet jeg at jeg gleder meg til.

Hanna kvitrer.

Jeg snakker med Olaf på telefonen om at kongen var på Sula i dag.

Hanna gjør ting hun alltid gjør.

Jeg gjør alt annet enn å skrive oppgave.

Hanna kvitrer.

Jeg snakker med niese-Liva på Skype. Hun er verdens fineste. Hun vinker, ler og hikker.

Sula, tula, kula, bula, rula.

Jeg lovte dere et innlegg om Sula, og nå kommer det. Ja, et lite ett.

Sula er den øya og fjellet du ser over vannet fra sørsiden av Ålesund. Den er en del av det landskap vi tenker Sunnmøre skal være; høye fjell, øyer, sjø og trange fjorder.

Kommunen har nesten 8000 innbyggere. Den er en av de minste i Møre og Romsdal, men samtidig en av de mest folke-tette. Kommunesenteret er Langevåg, hvor halvparten av øyas beboere holder til. I tillegg er det 3 andre bygder, Mauseidvågen, Solavågen og Fiskerstrand. Folk har sterk tilknytning til sine bygder, hvor hver av disse 4 bygdene har sine bedehus og hver sine barneskoler.

Sula har tidligere vært en viktig fisk- og jordbrukskommune, men de har nå blant annet møbel-, tekstil-, skipsbyggingsindustri, transport og fiskeforedling. I Langevåg holder Devold Fabrikken med fabrikkutsalg til. 

Ellers er Sula rik på friluftsliv og idrett, men er mest kjent som musikkommunen, hvor mange musikanter er avlet frem.  

Sula menighet har to kirker, Indre Sula Kyrkje og Langevåg Kyrkje. 

 

Staben består av en sokneprest, en pensjonert prest som er vikar i kapellanstillingen, kirkeverge, sekretær, kirketjener, kateket, menighets-pedagog, som også har en 25%-stilling som organist, en kantor og en diakon.

Dette er den foreløpige innledning på praksisoppgaven min. Godt nok for dere, tenker jeg. Værsågo´!
Ellers kan jeg legge til at her sier de "haude" til hodet. De sier alltid "ho" eller "han" når de snakker om noen; "dette e ho Hanna", "har du hørt om han Stein Ove?". Og barna her synger, faktisk lik andre steder i Norge, "Haba haba, hujaza kibaba". De henger visst med på det som skjer, de og.

Ting jeg savner i Oslo.

- OSLO!

- Et sosialt liv. All my friends <3 <3 <3
- LOPPIS! Skjønner ikke hva folk her oppe gjør på lørdager og søndager, når de ikke har loppis...
- Klesskapet mitt. OMG, jeg har jo ikke noooe å gå med her!
- Mulighet til å velge sko andre enn støvler og Converse.
- Kirkeveien 108, opp en trapp og inn en dør. Raggi og Maggi!
- Senga mi.
- Reinsdyr-koppen min. Her er det bare kjipe reklamekopper; "Sulaposten", "Sula cement" og "kjør Sula-ruta!".
- Trikken. Der er det masse mennesker.
- Våren og parken.
- Kongen og dronninga.
- Tiggeren utenfor Accessories.
- Kafé-livet.

 

Og helt til slutt, selvsagt: den blå neglelakken.

La meg presentere mine nye venner.

Endelig føler jeg at jeg har fått meg noen venner. Noen som forstår jeg, og som møter meg for den jeg er. Den virkelige Hanna.
Jeg var i akvariet med diakonen på søndag, og da møtte jeg disse:

Dette er Nils. Søt og hyggelig fyr.

Og dette er det nye crewet mitt.

De er ikke alltid så lette å samkjøre, men her på Sula har jeg tid nok til å jobbe litt med dette problemet.

Sjefen sjøl; Stein Ove.

Ikke så fryktelig flott ved første øyekast, og heller ikke så veldig imøtekommende, men jeg følte vi connecta ganske godt etter en liten prat. God og lun humor på han der!

Jeg vurderer nå å bare bli her på Sula.

Gratulerer til meg selv.

Jeg har hatt over 1000 besøkende.

Jeg er stolt.

Eventyret i Stryn.

Nå er jeg tilbake på Sula etter en fryktelig fin helg i Stryn, og deler såklart gledelig med dere.
Etter skituren ved ankomst, skulle jeg få oppleve Stryns bygde-liv:
Jeg ble med Sigs på Stryn idrettslags bruktbutikk, hvor alt er latterlig billig. Igjen til min store glede.

Og ettersom alt i byen stenger altfor tidlig, fikk vi hatt en meningsløs photoshoot på en bro.

I det gule huset bak Sigrun skal jeg forresten bo en gang.  Det var så fryktelig sjarmerende. Like sjarmerende som frøkna sjøl. Sigs, altså.

Ja, og nå hadde jeg jo endelig en venn som kunne ta bilde av meg også. Hurra for det, og flaks for dere.

Fakta: Stryn er det visst litt av en gründer-bygd. Herfra kommer skaperne av blant annet Riccovero, Moods of Norway, Skogstad og et annet klesmerke yppelig for skatere. Det husker jeg selvfølgelig ikke hva heter, for hva bryr det meg med skateklær?

Det er ikke så fryktelig mye å finne på hvis en skal på "bytur", men hvis en er sammen med Sigs er det ikke så mye som skal til for å kose seg. I tillegg er jeg heller ikke særlig kravstor på underholdningen, etter mine 3 uker på Sula. Alt er gøy. På fredag var heldigvis byen åpen, og vi fikk sitte på kafe "Stryn vertshus" i en million timer. For kafeene er faktisk åpne midt på dagen i Stryn. Ja, hvertfall den eneste de har. Nei huff, sorry Sigs. Nå disser jeg Stryn. De har jo Coop-kafeen også!

Denne formiddagen beveget oss på en omkrets på 100 meter, tror jeg. Men Stryn er vel ikke særlig mye større? Variasjonen fra kafèlivet var å gå og kjøpe den nye Dream-isen vi ikke har smakt.

Den var grå. Skikkeli gøy-grå. Så gøy-grå at vi sparte litt til Heidi som kom etter sin begravelses-observasjon.

Når jeg først snakker om dere to, vil jeg gjerne dedikere denne sangen til dere. Helgas hit. Live performance og greier!

 

90-tallet ser til å forfølge meg på dette eventyret. Det gikk mye i 90-talls-musikk denne helgen. Men vi reiste også litt lengre tilbake på 90-tallet, forbi starten på ungdomsårene, og tilbake barndommen. Vi ser min favoritt film fra barndommen; Ronja Røverdatter. (Jeg så den hvertfall mye på 90-tallet, selv om den er spilt inn på 80-tallet. Ikke gidd å være så prippen.) 

Hun er verdens fineste. Og Ronja heter faktisk Hanna in real life. Det gjør meg veldig glad.

Lørdag blir det en skikkelig UKT-dag. Lars Torjus tar turen til Stryn for å henge med oss. Og hva annet vil vi vel gjøre, enn å henge på Sigrun sin stamkafè? Hun har jo tross alt kaffe-stempelkort der. Kvelden ble en skikkelig ungdomskveld med taco, henging på et lukket kjøpesenter, raving i bygdas gater, film på storskjerm og youtube-klipp til de tidlige morgentimer. Det var like før vi døgna. Det var så sykt fett, ass! Jeg følte meg som fjorten igjen.

  

Dette ble jo faktisk et innlegg med masse bilder av folk. Jeg tenkte det var på tide å prøve noe nytt.

Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg ikler meg hvit drakt og deler ut nattverd.

Hanna kvitrer.

Jeg har så masse å fortelle, men jeg starter med det som skjedde sist.
Jeg traff en fryktelig hyggelig og morsom mann i kirka i dag som fikk meg til å le masse. Tror han er min første drømmemann på over 55 år. Ja, hvis du ser bort ifra Mel Gibson. Han mente at en diakons "våte" drøm (selv var han kateket) var å møte en selvmordskandidat på vei til å hoppe fra et stup, slik at en kunne forsøke å snakke vedkommende fra det. Og helst å få mulighet til å klappe vedkommende trøstende på skulderen og si: "Ja, nå kan du bare gråte ut".

Hanna kvitrer.

Sigrun har trodd helt til den dag i dag at man 1.april snarrer, ikke narrer. April-snarr har hun trodd det var. Ikke aprils-narr! Det er hysterisk morsomt!!

Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg er på TenSing-øvelse og synger John Legend.

Frøken venneløs-på-Sula er ikke fullt så venneløs. Hvertfall ikke i Stryn.

Plutselig kom muligheten for en mini-ferie. Diakonen er jo forstatt verdens snilleste, og hun la ting til rette slik at jeg fikk litt fri. Og hvor er vel bedre å fortsette eventyret her på nord-vest-landet enn i Stryn hos Sigrun? Jeg pakket bagen og hoppet på bussen. Og jeg tror jeg er litt betatt av dette Norge. Jeg skjønner det er mye jeg har gått glipp av før jeg nå for første gang har kommet meg lengre nord enn Hafjell. Norge har jo fjell! Og her i Sogn og Fjordane er det minst like mye fjell og fjorder som på Sunnmøre. Jeg er overveldet.

For å komme seg rundt i dette distriket kjører en på smale veier og tar ferger. Rett etter dette bildet ble fra den trange fjellsiden vi kjørte på, skrapte bussen store deler av siden mot fjellet. Men siden jeg var eneste passasjer på bussen, hadde jeg ingen å snu meg sjokkert til (jada, fortsatt alene-jenta).

Etter å ha passert de høyeste fjell, de snødekte viddene, de lengste fjorder, mest bortgjemte bygdene og en flokk med lama, kom jeg meg trygt frem til Stryn.
Så var det bare å hoppe rett inn i skiklærne og ut på kveldstur. Og heldige meg kommer hit mens Heidi og Josva har preste-praksis her. Alle mann på tur.

Og norges land fortsetter å sjarmere meg.

Jeg tror jeg sa "Ååå! Så fint det er!" minst annet hvert minutt.

På veien leser Sigrun sagnet om Elling og Bjørnen,

som jeg først ikke får med meg er et sagn. "What?? Det kan ikke være sant? Bodde Elling i bjørnens fangenskap?"

Og vi finner harespor. Hvilken vei hopper haren her?



Heidi og Sigrun hopper..

..og demonstrer.

Når det blir mørkt snur vi og renner ned til bilen. Og jeg i full fart, tror jeg hvertfall. De smørefrie skiene lurer meg.

Jeg er drit fornøyd nå som jeg er sammen med likesinnede, og jeg ler masse. Jeg har jo 3 uker undertrykt latter inne i meg. Så jeg er et evig takknemlig publikum for alle som sier noe morsomt. 

Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg sier kloke ord i en forsamling hvor gjennomsnittsalderen minst er 53 år. Og består bare av kvinner. Ja, nesten som et riktig flott damekor.  Hvertfall hørtes de slik ut.

Hanna kvitrer.

Det lukter skikkelig fisk ute.

Hanna kvitrer.

Jeg gleder meg drit masse til i morgen. Da skal jeg besøke Sigrun. Sigs. Siggen. Eller Sneipen om du vil.

Fest og glede.

Se hva jeg fant!

Etter en dag på kontoret hvor jeg har prøvd å gjøre litt oppgave-ting, ble jeg med Asbjørg på Årsmøte i Diakoniforbundet. Vi kjørte til Sjøholt (Sjøholt er tettsted og administrasjonssenteret i Ørskog kommune i Møre og Romsdal. Tettstedet har 1 219 innbyggere per 1. januar 2009, og ligger ved Ørskogvika i Storfjorden på Sunnmøre, (fryktelig uvesentlig, men likevel) hilsen wikipedia.org) hvor møtet ble holdt. Og på kirkesenteret, eller kontoret, var det en bruktbutikk. Og hva gjør Hanna mer glad enn en bruktbutikk som ikke ligger midt i Oslo sentrum, og derfor er drit billig?? Nada. Og se hva jeg fant!

Likevel var det litt hjerteskjærende, for jeg kunne jo ikke kjøpe med meg alt. Jeg har faktisk begrenset vekt på vei hjem. Så sofaene måtte bli stående, og jeg tok med meg det letteste og fineste jeg fant. Blant annet en boks å ha knekkebrødene i.

Dette var et fint plaster på såret ettersom jeg gikk glipp av starten på loppemarkedsesongen i Oslo.

En ny snøoppdatering: det snør fortsatt. DRIT store flak. Jeg tipper jeg er snødd inne i morra.

Kontordag.

Dette er utsikten min fra kontorvinduet.

Snøingen vil ingen ende ta.