Det var en gang...

Det var en gang en jente som reiste til Sula for å lære seg hvordan å te seg som diakon.

Hun forlot sitt hjem, sine venner, skole og det hektiske liv i tigerstaden, for å dra på et fire uker langt eventyr på et ukjent og fremmed sted i det langstrakte landet, Norge. På retreat. Finne seg selv, skulle hun. Hun møtte mange utfordringer og kjente på hvordan det var å leve på et lite tettsted ulikt alt annet hun tidligere hadde opplevd. Etterhvert lærte hun folket der å kjenne, og begynte å bli vant til dette uvante. Tilværelsen ble faktisk bedre enn ventet. Og jobben som diakon ble spennende. Men en dag måtte eventyret ta slutt...

Jeg har altså ankommet hovedstaden. Nei, reisen tok ikke halvannet døgn, sånn siden jeg ikke skriver før nå. Jeg landet på Gardermoen 14.10 i går. Og Gud så det var godt.

Slik så det ut da jeg dro fra Vigra:

Og slik så Oslo ut:

Jeg må ærlig innrømme at jeg ble fryktelig glad i hjertet da jeg så byen min. Men skal heller ikke legge skjul på at det var litt trist å reise fra Sula, fjellene og havet. Merkelig at man kan bli så vant til et liv, og knyttet til et sted bare etter 4 uker. Men Oslo ligger definitivt mitt hjertet nærmest.

Endelig fikk støvlene sol igjen. De har fått nok snø for en stund, tenker jeg.
Her i Oslo er det varmt. Byen har våknet fra vinterdvalen. Og jeg er tilbake. For en glede! Allværsjakka er gjemt bort, og skinnjakka er fremme. Det gode byliv.

Men nå er det vel på tide for meg å ta farvel. Farvel til Sula-eventyret og farvel til bloggen. Oslo livet med venner, kaféer, folksomme gater, fulle trikker, parkliv, loppis, neglelakk og kongen venter! Takk til alle som har lest, og takk til meg som har skrevet slik en fin en blogg. Jeg har kost meg veldig, både med livet på Sula, med kvitring og med nye ting gjort. Takk for meg!

XOXO, som man sier.

Og snipp snapp snute, så var eventyret ute.