All byyy myseelf!

I går tok jeg meg i å nynne på denne låta, som blant annet er kjent fra scenen hvor Bridget Jones er så fryktelig stusselig alene i leiligheten sin i London. Er det slik livet mitt kommer til å bli, tenker jeg. Her går jeg alene på kjøpesenteret, kjøper mat til 1 person, går på gudstjenester alene og kommer hjem til tom leilighet. Alle ser på meg. De ler. Der er hun igjen! Alene. Alene-jenta, kaller de meg.

Neida. Tull og tøys. Jeg sang faktisk "just wanna be; all by myself". Jeg koser meg. I går tok jeg nok en tur på Moa kjøpesenter, hvor jeg kunne bruke så lang tid jeg ville i prøverommet, bare for å vurdere om jeg ville ha ny skinnjakke eller ikke. Det ble det forresten ikke. Jeg kan gå i mitt eget tempo, kikke så mye jeg vil og gå inn i  alle butikkene jeg vil. Litt stusselig følte jeg meg likevel da jeg bestilte kaffe to-go, bare for at jeg ikke ville risikere at det ikke var noen ledige bord når jeg fikk den.
Men jeg kan jo velge krigsfilmer med kjekke skuespillere, uten at noen trenger å si: "Denne har du jo sett en million ganger før, Hanna". Og jeg har tid til å lese bøker. Eller bok. Jeg har ikke kommet meg gjennom mer enn den tynne novellesamlingen til Murakami...
Nei, jeg griner ikke i det hele tatt. Jeg koser meg.

Men flaks at det ikke varer i evigheter.

Så var vinteren tilbake på Sula.

Da jeg kom hit til Sula, kunne jeg lukte våren og kjente på kroppen at den var på G. Men plutselig hoppet den forbi sommeren, og direkte over til høsten med regn og vind. Og i dag var pluselig vinteren her. For fullt.

Så takk til Ragnhild og Margrethe som mente at støvlene måtte med!

Det snødde nesten hele dagen altså, men det var ikke så gøy å ta bilde av.

Dagen i dag har vært veldig fin. Jeg har først vært på samling for diakonene i området i Spjeklavik kirke. Og siden Spjelkavik kirke ligger rett ved siden av Moa, som er det store kjøpesenteret på mange mils omkrets, kunne jeg ikke la være å stikke en liten tur innom. Og i dag var igjen salgsantennene ute (ja, for jeg er jo datter av min far), og jeg anskaffet meg to plagg til 39,- på BikBok. Heldige meg!

Og akkurat et slikt skjørt tenkte jeg i går, etter en runde på motebloggene, at jeg ville ha. Og det fant jeg. Shopping-flaksen min var tilstedeværende.

Men jeg var jo egentlig ikke på disse trakter for å shoppe. Så jeg tok bussen inn til Ålesund-city for å treffe Kay Amund! For han hadde tatt langhelg og dratt hjem til Gødøya. Så jeg var så heldig å treffe ham på hjemmebane. Nesten. For han er jo øy-gutt. Men han høres hvertfall lik ut som alle jeg møter her.

Han er så blid og forteller gladelig om sitt liv som ungdomsarbeider på Førde.

I dag snødde det bare, og det var ingen vind som gjorde at det var fare for at løse deler kunne treffe oss i hAUde. Så jeg kunne trygt komme meg til Langevåg-fergå og ferge meg over vannet. Og dere skulle sett utsikten i dag når det sluttet å snø! Vent litt... Det kan dere jo!

Fjellet bak huset er øya Sula. 

Ikke nok med at jeg er hun i Langevåg som ikke går med allværsjakke hver dag, men jeg er også hun som tar bilder. Hele tiden. 

Alt for dere.

Hanna kvitrer.

I dag på sykehjemmet, da vi hadde sunget "Halleluja, min sjel er fri! Min trellestand er nå forbi. På land og hav min sak er klar, hvor Jesus er, jeg himlen har", la den eldre damen ved siden av meg til: "ja, takk og lov!".
Jeg sier meg enig.

Hanna gjør ting hun aldri har gjort.

Jeg leser dikt.

Jeg har blitt dikt-innslaget.

Velkommen til O´store 90-tallet.

Jeg har selv lenge ventet på den dagen jeg skulle få presentert hjemmet mitt her i Langevåg. Og nå er den her!
Jeg bor i kjelleren i gamle presteboligen, bare 4 minutters gangavstand fra Langevåg kirke. Og i dag fikk jeg høre at soverommet mitt tidligere var kontoret til gamle prost-Harald, og at i stuen oppholdt kirkesekretæren og kirkevergen seg. Burde altså være gode 4 vegger å bo innenfor. Per dags dato bor det likevel ikke en prestefamilie over meg. En afgansk familie, med ikke mindre enn 9 barn, er jeg derimot heldig å ha trampene over meg. For en glede. Nok om det.

Gata heter Råsa, og nummeret er 7. Finner du denne døra, så ring på!

 

Og for første gang har jeg en matte hvor det står noe på. Her skal alle føle seg velkommen! 

Nå er det 90-tallet jeg bor i som skal presenteres. For her er det ikke spart på det grønne, det blå, det røde og det okergule, nei. Og livet blir jo med en gang lysere når en møter denne veggpryden

 ... eller denne ene tapetserte veggen

... eller når du beveger deg innerst i kjøkkenkroken for å poppe litt popkorn og høre på Boyz II Men

La meg zoome inn på blomsterdekoren:

Deilig!
Og når jeg en gang i blant føler for å kokkelere litt, så går jeg litt til venstre for pop-hjørnet og vender meg mot multi-kjøkkenet "alt-i-ett". Jeg var så heldig å få meg en kjøleskapsmagnet på trusopplæringskonferansen, og den må selvsagt frem og pryde!

 

Når maten er ferdig setter jeg meg her (første gang brukt i dag morges, by the way):

Når sofasliteren Hanna trenger seg på, legger hun seg på det eneste her i huset som ikke er fra det deilige pop-tiåret. Ja, untatt når hun skal på toalettet da, som jeg kommer tilbake til. Sofaen alà 2002:

 

Bla, bla, bla... dette er soverommet mitt

Plass til besøk, bare så det er sagt. Har jeg forresten sagt at jeg bor på Sula?

Når jenta skal vaskes, fønes, sminkes og tømmes entrer hun dette rom:

Og min favoritt her i leiligheten, nest etter blomsterdekoren er denne:

Alt er liksom på plass her. Heklegardinene, panelet på veggene, furumøblene, rutegardinene, plastikk-plantene.

Hanna kvitrer.

Jeg går faktisk ikke med caps.

Hanna opplever sunnmørsværet på sitt verste.

Allværsjakka kom i dag til nytte. For her i vinden nytter det ikke med dongeri-jakka og en paraply! Så på min første bytur til Ålesund, hvor jeg skulle møte Silje Merete, måtte både allværsjakka og støvlene på. Grunnet all regnet og den heftige vinden, prøvde vi å kombinere sightseingen vår med mest mulig innendørsaktivitet. Og da alt det "gøye" i akvariet var over da vi kom på den tanken, og AAFK-fotballkampen selvsagt ble holdt utendørs, takket vi oss til kaffedrikking og spising.

Så kunne vi heller kikke på de som slet ute i uværet.

Men dette var visst bare småtterier i forhold til hva som var i vente.(AAFK-supporteren måtte jeg bare ha med for å vise stemningen i byen i dag, for disse var det mange av i dag)
For når jeg har sendt Silje av sted med buss, og jeg endelig finner ut av hvor båten til Sula skal gå fra(hva skal de med to rutebilstasjoner, og to kaier??), er det umulig for meg å komme til båten. En brannmann stopper meg og sier: "Det flyr lause dele frå Råudhauset". Jeg må snu med vinden i ryggen og fly mot et busstopp.

Her kjører Sula-fergå forbi inn mot land, men utenfor min rekkevidde. For vil jeg ha flyvende plater fra "Råudhauset" i haude? Helst ikke.
Så i stedet for ti minutter over fjorden, venter en time med studd busskur-venting i ulende vind, bytte av skur, toppet med en trang-, og en alene-i-bussen-busstur hjem. Men jeg klager ikke. Dette er jo en del av eventyret!

Dagen vil jeg si var en vellykket sunnmørsk dag i godt selskap, og som gav meg nye ting å ha med meg hjem; respekt for vær og vind, og mitt fjerde hull i øret.

Og til Kris som sikkert har lyst til å peke og le av meg i allværsjakka: